|
Vi kjørte med minibussen til Tinnsjø på en utrolig humpete vei. Noen ganger lettet vi som satt i baksetet 10 - 15 cm fra setet! Men etter halvannen time, kom vi fram. Men de siste kilometerne gikk vi til fots. Støynivået blant oss var ganske høyt, men da vi kom til Robert, ble alle helt stille. Det var så fremmed og spesiell atmosfære. Robert Munk tusset rundt på tunet og samlet diverse urter til te. Han så ut akkurat slik som vi hadde sett for oss munker så ut. En gul, lang kjortel med diger hette, lærbelte om livet, skallet, langt skjegg, artige sko, en liten lue på hodet. Dagen i forveien hadde vi lært en del om katolisismen, og forberedt spørsmål til Robert Munk. Så vi fikk komme inn i "stua" og pratet i noen timer. Det luktet ganske spesielt der inne. Han hadde fått penger fra noen tyske kvinner, så nå holdt de på å bygge på spisestedet og noen småhytter. Robert hadde mange fornuftige synspunkter på ting. Presis klokken ett var det bønnetid. Da gikk de tre munkene inn i kapellet og mediterte og sang. Vi fikk lov til å sitte bakerst å se på, mens den 40 minutter lange messen varte. Alle bønnene ble sunget, noe på norsk, noe på latinsk. Ikke lenge etter at messen var over, var det på tide for oss å dra. Da skulle de spise middag. Munkene prøver å prate minst mulig med hverandre, og de har et simpelt tegnspråk slik at de slipper å bryte stillheten. Det var et kjempespennende møte, og det var merkelig å tenke på at han har valgt å bo så øde, og et så spesielt liv så lenge.
|
